Siste nytt

Comments Box SVG iconsUsed for the like, share, comment, and reaction icons
𝗞𝗮𝗻 𝗸𝗼𝗺𝗺𝗲 𝗮̊𝗽𝗻𝗶𝗻𝗴 𝗮𝘃 𝗯𝗿𝗲𝗱𝗱𝗲𝗳𝗼𝘁𝗯𝗮𝗹𝗹𝗲𝗻
av: Hans Petter Schevik 

I dag kl 13:00 skal regjering ha pressekonferanse vedrørende videre åpning av Norge. Sent i går kveld var de samlet i en konferanse for forberedelser av dagens pressekonferanse, og endringene i den videre plan kan ha innvirkning på breddeidretten. Dermed er det kanskje håp om at breddefotballen kan gjenåpnes om kort tid, slik at lag kan trene og igjen spille kamper.
Ut fra kalenderen å dømme, vil det dat naturlig nok være aktuelt med seriestart etter at sommerferien er over, noe som igjen fremmer vårt tidligere forslag om halv serie for våre lokale helter.

𝗞𝗮𝗻 𝗸𝗼𝗺𝗺𝗲 𝗮̊𝗽𝗻𝗶𝗻𝗴 𝗮𝘃 𝗯𝗿𝗲𝗱𝗱𝗲𝗳𝗼𝘁𝗯𝗮𝗹𝗹𝗲𝗻
av: Hans Petter Schevik

I dag kl 13:00 skal regjering ha pressekonferanse vedrørende videre åpning av Norge. Sent i går kveld var de samlet i en konferanse for forberedelser av dagens pressekonferanse, og endringene i den videre plan kan ha innvirkning på breddeidretten. Dermed er det kanskje håp om at breddefotballen kan gjenåpnes om kort tid, slik at lag kan trene og igjen spille kamper.
Ut fra kalenderen å dømme, vil det dat naturlig nok være aktuelt med seriestart etter at sommerferien er over, noe som igjen fremmer vårt tidligere forslag om halv serie for våre lokale helter.
... Se merSe mindre

1 time siden
𝐋𝐮𝐧𝐧𝐞𝐫𝐠𝐮𝐭𝐭𝐚
av: Ole Gulbrand Rudsengen 
Jeg har vært interessert i fotball så lenge jeg kan huske. Fotballen ble med åra en viktig plass for kameratskap, men også for mestringsfølelse og opplevelser. Jeg skal prøve å mimre litt. 
Nordre Land
Morfar var fra Dokka og holdt med Nordre Land. Jeg grudde meg ekstra til møtene med dem. Morfar ble alltid så høy på pæra hvis Lunner tapte. I motsatt tilfelle, ble han sur og grinete når N. Land tapte. Jeg husker Nordre Land tapte 7-0 for Lunner på Myra. «Det er den dårligste kampen jeg har sett», sa morfar. Fatter, som var sånn passe fotballinteressert, mente at det hadde vært en god kamp. Det ble tross alt sju mål. Noe av det pinligste var å være med morfar på Dokka stadion. Han var en veldig verbal og høylydt supporter. Men i motsetning til alle andre som kjeftet på dommeren og motstanderlaget, gav morfar inn sitt eget lag. De stakkars spillerne på Nordre Land fikk alltid høre det når de slo en dårlig pasning eller brant en målsjanse. Man skal tukte de man elsker. 
Det er mulig det var morfars store lidenskap for fotball som gjorde meg interessert. Pessimismen på vegne av eget lag har jeg også arvet. Ikke når jeg spilte selv, men når jeg følger United eller LSK. Jeg regner alltid med at det kommer til å gå dårlig.
Myra 
Myra eller Lunner gressbane som var det offisielle navnet var vår hjemmebane. Her vokste jeg opp. Midt på ei slette med Riksveg 4 på ene sida og Vigga på andre sida, var det klemt inn en gressbane, en grusbane og et klubbhus. Da jeg var liten var det mye folk på hjemmekampene til Lunner. Hele grusbanen var full av biler, og de ivrigste supporterne var på plass med campingstolene sine i god tid før kampstart. Det gjaldt å sikre seg de beste plassene langs sidelinja. Sjøl var jeg mer opptatt av å samle tomflasker enn å se på A-laget. Jeg gikk runde på runde. Mange var greie og ga bort flasker. Jeg panta de i kiosken ved stadionklokka. Målet var å få kjøpt en liten potetgullpose med paprika. Det finnes ikke så små potetgullposer lenger. Men den gangen var en slik pose svære saker!
Myra var et godt sted å vokse opp. Jeg begynte som miniputt da jeg var 6-7 år gammel. Flere av gutta i klassen gikk også på fotballen, så vi ble godt kjent tidlig. Etterhvert ble vi tenåringer, og fotballen ble viktigere og viktigere. Vi knyttet et tett kameratskap, og etterhvert ble vi kjent med nye gutter som meldte overgang til oss fra andre klubber. 
På ungdomsskolen begynte noen av gutta å få kjærester. Det ble en ny faktor å ta hensyn til som nok kunne prege spillet. Jenter begynte å dukke opp på hjemmekampene. Det spilte liten rolle for meg, for jeg var ingen damemagnet på ungdomsskolen. Det var andre på laget som hadde draget. Likevel var vi nok opptatt av å imponere jentene alle sammen. Man begynte å ta større sjanser i spillet. Venstrebacken begynte å trå på ball, bakre mann begynte å drible. Spissene ble mer ego. I garderoben ble det brukt mer hårgele enn dusjsåpe. Skal jeg være helt ærlig, så satte jeg nok inn flere sklitaklinger enn det som var strengt tatt nødvendig. Tviler på at det imponerte jentene, egentlig. Det ga i hvertfall ingen uttelling på kjærestefronten.
Jeg må si jeg misunner de som vokser opp i dag når det gjelder baneforhold. Myra var ei myr. Grusbanen var en diger vanndam. Om vinteren ble grusbanen isbane, og vi måtte kjøpe ispigger til fotballstøvlene. Grusbanen ble strødd og slodda når den var på sitt verste, uten at det utgjorde allverdens forskjell.
Det var nok med på å sørge for at knea ble ødelagte, og jeg la opp allerede som 18-åring. Jeg rakk å få en treningskamp med A-laget.
A-laget ja. Det var de vi så opp til. Der var det både gode og dårlige forbilder. Vår store helt var Stein. Han var teknisk, rask og målfarlig. Faktisk så god at han spilte for Lillestrøm en periode. Han scora mål på det nivået også. Lunnerfolk dro til Åråsen for å se vår egen helt spille. Stein kom imidlertid tilbake til Myra. Vi var glade for det. Mange av A-lagsspillerne var høye på pæra og brydde seg lite om oss smågutta. Stein var aldri sånn. Han kunne slå av en prat, komme med noen oppmuntrende ord og til og med se på oss trene. Flere av de andre på A-laget var mest opptatt av å skrike og banne. Jeg ble sånn sjøl. Klarte å dra på meg mange gule kort for kjefting på dommeren og ville revansjetaklinger. Jeg tilskriver mye av oppførselen oppveksten på Myra og tvilsomme forbilder på banen. Det hjalp heller ikke med tung gresspollenallergi (og et visst nedarvet temperament). Greit å ha noe å skylde på. Uansett var følelsen av en sklitakling ubeskrivelig, om man traff ballen eller ikke. Det begynte etterhvert å bli litt stas å dra på seg kort. Av og til vedda vi om hvem som skulle få kort før kamp. Vi ble nok bedre på mye fotballmessig, men jeg tør å hevde at selvdisiplinen og oppførselen kunne være et minus som innimellom preget oss i kamp. 
På Myra var det noen ekstremt ivrige supportere. Både på banen og blant publikum var det få gudsens ord å høre. Sognepresten holdt seg nok klokelig unna Myra. Banning var stammespråket som bandt spillere og deler av fansen sammen. Jeg husker spesielt en kar som jeg ikke skal nevne navnet på her. Hvis jeg ikke var på kamp kunne jeg høre skrikinga hans helt opp i Saltsyredalen der jeg bodde. Han hatet motstanderlaget, selvfølgelig. Men mest av alt hatet han dommerne. De ble skjelt ut etter alle noter hver eneste gang. Pipeblåserne grudde seg nok til å dømme på Myra, for den sinteste tilskueren i norsk fotball var alltid på plass. En gang ble han til og med utvist! Dommeren nektet å sette i gang kampen igjen før vedkommende var ute av syne, helst forbi rådhuset. Det var litt av et opptrinn, og muligens lite oppbyggende for moralen til både hjemmelaget og den lille flaskepanteren. 
I alle år hang det en fast gjeng med supportere rundt klubbhuset. Flere var tilårskomne karer som hadde spilt fotball sjøl i gamle dager. De fulgte også med på kamper i aldersbestemt fotball, og mente de oppdaget stortalenter rett som det var. Disse kara var viktig for miljøet rundt klubben. Øyvind, faren til Roy og Jarle, var en annen ildsjel. Begge sønnene spilte for Lunner, og Øyvind la ned flere timer på Myra enn hele foreldregruppa i klubben totalt. Uten Øyvind hadde det ikke vært noe klubbhus. Han bygde også en tribune, som ble kledd med utgåtte tribunestoler fra Åråsen. Stas!
Kjellsen
Klubbhuset var hjertet på Myra. Her samla vi oss før bortekamper, og her hang vi etter hjemmekamper og treninger. Trenere, oppmenn, spillere og foreldre hadde mange timer i brakka. Kjellsen var en av de ivrigste. Sammen med Finnsen og Tor Åge, var han trekløveret som holdt orden på oss. Han var faren til en av lagkameratene mine, og fast inventar på Myra. Kjellsen hadde kontroll på ballnett, og sjekka lufttrykket. Kjellsen fylte opp medisinkofferten og saftflaskene. Kjellsen hadde ofte ansvaret for ballhoven under kamp og trening. Rett som det var forsvant en ball ut i Vigga, og den måtte fanges med langskafta hov før den forsvant i retning Gran. Kjellsen var effektiv, og ikke en eneste ball gikk tapt når han var på saken. Selvfølgelig hente det at vi sparka ballen i elva på gjørs. Det likte Kjellsen dårlig. Å sparke ballen i elva kunne imidlertid være et godt taktisk grep for å hale ut tida. Leda vi 1-0 mot et godt lag, kom Vigga i spill. Vår 12. mann. Kjellsen brukte da gjerne litt lengre tid på å hove baller han også. Han var en del av laget.
Av og til moppa Kjellsen garderobene. Det var det han holdt på når han en gang kom inn på klubbhuset, litt stri i blikket. Jeg var den eneste som satt der akkurat da. «Det er mus i garderoben, Ole», sa Kjellsen. «Du må ta`n». Jeg hadde (og har) musefobi, men jeg måtte jo hjelpe Kjellsen. Jeg mistenker at han hadde den samme angsten for gnageren. Det var traumatisk for meg da jeg slo ihjel musa med en godt brukt piasavakost. Jeg tror imidlertid Kjellsen ble både lettet og imponert.
Johnny Walker
Garderobepraten forandra seg fra vi var små og til vi var 15-16 år. Ingen tvil om det. Det som skjer i garderoben skal bli der, heter det. Ikke alt som skjedde tåler dagens lys. Noe var imidlertid vanlig rutine. I dusjen etter kamp var det vanlig å pisse i dusjen. Ingen stussa over det. Dassen var uansett så ekkel, så det skulle mye til for å gå dit. Det var ikke like kult å bli pissa på, men det var en del av greia. The golden shower. Tigerbalsam og kuldespray på unevnelige kroppsdeler kunne man også risikere å bli utsatt for. Det var helvetes vondt, men skapte god stemning hos alle de andre gutta.
Johnny Walker ble etterhvert lei av maset om å låne bort såpe. Til slutt kjøpte han den største sjampoflaska noen av oss hadde sett. Johnny satte den midt på gulvet i garderoben. Værsågod, kara.
Johnny Walker ja. Egentlig het han Martin og bodde lengst oppi Nordre Oppdalen. Han var en farlig og uredd spiss som ofra seg i boksen. Johnny scoret med alle kroppsdeler. Det var sjelden noen praktmål, men ballen gikk ofte i nettet. Johnny Walker- navnet dukket opp i forbindelse med at Martin ikke møtte opp på Myra før avreise til bortekamp. Den gangen var det ikke mobiltelefon, så det var relativt vanskelig å få tak i folk. Det hadde vært fest på Badstua i Nordre Brandbu, og Martin hadde blitt observert der. En mulig årsak til fraværet, mente Tor Åge, og gjorde bussen klar til avreise. Vi hadde faktisk buss av og til. Jeg tror den ble hyra når vi hadde bortekamper lengst nord i Gudbrandsdalen. Det var vanskelig å få nok foreldre til å kjøre så langt. Vi stabla oss inn i bussen, og dro. Når vi kom til Jaren, oppdaga vi en pjusk kar som gikk grøftelangs. Det var Martin. Han hadde gått glipp av skyss hjem fra Badstua, og måtte gå den lange veien hjem til Nordre Oppdalen. Vi plukka han opp. Heldigvis var det noen av gutta som tok fotballen så alvorlig at de hadde to par fotballsko. Et par med faste knotter, og et par med skruknotter. Martin fikk låne sko, og måtte gjøre seg klar til kamp, noe sjaber etter nattas hendelser på Badstua. Etter dette, fikk han tilnavnet Johnny Walker. Tror det var Stig som stod bak det. Han døpte også en av de tregeste på laget “Sugarcane”. Sugarcane var tidenes raskeste varmblodshest… 
Å kjøre buss var kult. Det var ikke det samme å kjøre bil. Det vil si, fikk du sitte på med Tor Åge, kunne det bli spennende. Du var ihvertfall sikra å komme først tilbake til Myra etter bortekamp. Tor Åge var politimann, og ga gass over Lygna! 
Finnsen
Finn ble treneren vår da vi ble 14 år gamle. Han var mattelærer på ungdomsskolen, så vi kjente han fra før. Dessuten trente han oss i fotball valgfag på LUS. Finnsen var kjent som en god trener, og vi var heldige som fikk lære av han. Finnsen ble vår Nils Arne Eggen, med det samme engasjementet, men med et noe roligere temperament. Det vil si, vi fikk sjelden kjeft, men Finnsen var veldig verbal under kampene. Vi hadde stor respekt for han, og vi fikk snart framgang. Sammen med Finnsen og Tor Åge som oppmann, dro vi til Dana cup i Fredrikshavn i juli 1989. Der bodde vi på Bangsbostrand skole og lå på gulvet i klasserom med sovepose og liggeunderlag. Alle måltider var inkludert i pakka. Kjellsen hadde forhandla fram en grei deal. Førstelaget spilte mot TSV Rot Weiss Niebuell fra Vest Tyskland, Orkdal IL og Nyvångs GIF fra Sverige. Andrelaget møtte TSV Peizhausen 1902 fra Vest Tyskland, Skara IF fra Sverige og Emblem fra Norge. Under en av kampene til andrelaget, gikk Royern sur. Dårlig kondis kombinert med baklengsmål gjorde lunta kort. Royern satte inn ei skikkelig grisetakling, og det gule kortet var soleklart. Dommeren kom løpende og var særdeles myndig. Royern satt på kne og enset ikke pipeblåseren. Etter en kontant beskjed om å reise seg opp, skrek Royern “Jeg knyter skoa mine, for faen”! Det gule kortet ble forvandla til rødt. Vi som så på lo høyt. Royern steg i kurs.
Vi nådde langt i turneringa, men røyk ut for Hajduk Split fra Jugoslavia. Hajduk var dritgode. Tror det endte 8-0. De vant senere hele greia. Vi tok lagbilde sammen med dem etter kampen, og Finnsen ble stående og prate med trenere og støtteapparat. 
Etter noen uker hadde vi spillermøte på Myra. Finnsen hadde et ess i ermet. Han hadde fått en VHS-kassett fra Hajduk Split, der laget viste ulike tekniske øvelser. Men den humpete matta på Myra og på Frøystad gjorde ingen av oss til noen tekniske fantomer. Det var imidlertid spennende å se hvordan et så godt lag trente. Etterhvert innså nok Finnsen at vi måtte satse på å bli best i noe annet enn slepen ballbehandling.
Vi ble pålagt egentrening. All egentrening skulle loggføres og leveres inn til Finnsen og Tor Åge. Et ledd i egentreninga var treningskort på helsestudioet Helges Gym på Lunner-tunet. Vi skulle pushe vekter. Før sesongen 1989-90 forhandla Kjellsen fram en deal for gutte- og juniorlaget på 600 spenn pr. halvår, med mulighet for å dele det opp i avbetalinger på 200 kroner. Jeg husker at vi viste fram treningskortet fra Helges Gym innimellom, og antall økter ble notert.
Løpetrening var også en viktig ingrediens. Det var nok her de fleste sluntra mest unna. Sjøl likte jeg å løpe. Jeg holdt på med langrenn og friidrett, så løping var jeg relativt god på. Best uten ball, ingen tvil om det. Vi hadde også fellestreninger der løping var i fokus. Jeg husker godt at vi jogga rolig opp til Heimly. Derfra var det kondisjonsdrag opp til kjørka. Finnsen og Tor Åge kjørte bil, og tok tida på hver enkelt av oss. Så gikk vi ned til Kjevlingen før det var full guffe opp igjen til kjørka. Til slutt jogga vi ned Lunnerkollen, forbi Liæker og tilbake til Myra. Flere av gutta hata dette. Spesielt Royern, som ofte skulka treninga når det var kondistrening. Finnsen satte opp oversikter over egentrening og løpsresultater på klubbhuset. Den tredje ingrediensen i egentreninga var teknisk trening. Selv om vi aldri ble Hajduk Split, var gutta rimelig gode på å følge opp den tekniske treninga. Vi likte å spille ball. Vektløfting og gamping var nok et nødvendig onde som mange skofta. 
Finnsen var opptatt av taktikk og kjørte formasjonstreninger. Sideforskyvning og linja bak ble drilla. På et spillermøte fikk vi oversikt over hva de ulike posisjonene på banen innebar, og hvilke forventninger som ble stilt til oss. Flo-pasningen var egentlig min greie. Jeg spilte høyreback, og jobben var å vri spillet over mot Tore på venstrevingen. Jeg var så lojal mot denne taktikken at Kai spurte om jeg for en gangs skyld kunne vurdere å slå en kortpasning til midtbanespillerne. 
Å rydde unna i forsvaret var viktig. Bakerst stod Ivar, som ga oss det glatte lag hvis vi ikke gjorde jobben. Han var yngst på laget, men desidert størst i kjeften. Han hadde de fleste egenskaper som en keeper trengte. Det skulle vise seg at Ivar nådde lengst av oss. Han spilte flere kamper i eliteserien. Ifølge Wikipedia spilte Ivar for Vålerenga, Lillestrøm, Brann, Rosenborg og Hamkam her hjemme. Han ble også utenlandsproff i Katowice i Polen og Walsall i England. Imponerende! Noen av de andre gutta hadde også kamper i 1. og 2. divisjon. 
Norway cup
Gjennom det nye treningsregimet og generelt mer seriøsitet, begynte vi å få framgang. Som juniorer endte vi et år på 2. plass i 1. divisjon for Indre Østland fotballkrets. Vi hadde også scoringsrekorden i Norway Cup i 1989 med 20 - 0 over Nesøya. Det ble 3 seire i gruppespillet, med 31 - 0 i målforskjell. 
Finnsen var alltid på hugget under kampene. Det haglet med instruksjoner og oppmuntrende ord: ”Spill ballen. Ny mann i ballpress. Fin kule! Slå ballen tidlig i bakrom, gutta. Herlig scoring, Frode!”.
I 1991 møtte vi Vålerenga på Ekebergsletta. Det var en stor opplevelse med VIF-Klanen og Anders Krystad som anfører på sidelinja. Kampen gikk på TV-banen, så det var tett med folk. “Pass på Høggern”, skreik Krystad, med henvisning til en av gutta våre som hadde sveis som Arnulf Paulsen. Vi gjorde en hederlig innsats, med 1-3 tap mot et Vålerenga lag som hadde finaleambisjoner. Vi gikk likevel videre til sluttspillet, der vi møtte Candido de Souza fra Brasil i 64-dels finalen. Det endte med 0 - 4 tap mot tekniske brasilianere.
Dugnad
Økonomien i klubben var da, som nå, basert på inntekter fra dugnader. En dugnad vi tjente godt på var en flyttejobb for et firma i Oslo. Kontormøbler skulle ut, og gutta stilte opp. Vi kom over ei kopieringsmaskin som vi fikk det artig med. Rumper og tissefanter ble kopiert og hengt opp rundt omkring før vi dro. Tror ikke verken Kjellsen eller Finnsen oppdaga det. 
Hver vår var vi loddselgere. Vi fikk en bunke lodd hver som vi måtte selge til inntekt for klubben. Det måtte til, men det var noe dritt å fly rundt i nabolaget for å prøve å bli kvitt lodda. Kjellsen aksepterte ikke at vi leverte tilbake usolgte lodd. I førjulstida skulle vi selge Lunner ILs kalender. Vi fikk kanskje solgt noen. Jeg husker også at vi en vår var steinpellere på jordet til Døhlen. Det var nesten bedre å selge lodd. En annen fast tradisjon var å rydde søppel langs veiene før 17. mai. Det var en drittjobb, men en av gutta fant noen pornoblader, så det økte motivasjonen betraktelig. Kunne man være så heldig å finne flere?
Treningssamling
I april 1990 dro vi på treningssamling i Grimstad. Husker jeg satt på med Svein Haakenstad. Han spilte den samme Øystein Sunde kassetten om og om igjen. Det ble en lang tur. Vi overnatta på klubbhuset til Jerv, og hadde to treningsøkter om dagen. Det var hard trening, og jeg gikk konstant sulten. Kjellsen, Finnsen og Tor Åge hadde lagt ned totalforbud om å snike seg ut på byen om natta. Konsekvensen ville bli hjemsendelse. Jeg husker at jeg våkna utpå natta. Sulten gnog. Jeg lista meg inn på kjøkkenet og åpna brødboks og kjøleskap. Det var en mattyv til med, men jeg husker ikke hvem det var. Lagledelsen hørte nok lyder, og var kjapt oppe for å gi reprimande til nattefugler som prøvde å liste seg inn etter ei natt på byen. Det ble nok en nedtur da de oppdaget unge og syltynne Rudsengen med 10 ferdigsmurte brødskiver på tallerken. Det kom noen joviale meldinger i lang tid framover pga dette. 
Fotballfest
Når vi bikka 16, ble vi invitert på fotballfest på grendehuset i Søndre Oppdalen. Det sies at man skal gi unga alkohol så idretten ikke tar dem. I Lunner var det mer “gi unga fotballen og alkoholen attpå”. Det er vel å dra det litt langt, men jeg tror de fleste av oss fikk smake alkohol for første gang i forbindelse med fotballfester. Ovenfor grendehuset lå butikken til Kallemann. Han var åpen 24/7. Han var heller ikke så nøye med aldersgrense. Alle som hadde penger fikk kjøpt. Vi banka på hovedhuset, og Kallemann kom ut i tøfler og med lommelykt. Vi gikk inn bakdøra til butikken. Midt i lokalet var det en kjellerlem. Der hadde Kallemann øllager. “Dere får gå ned i kjeller`n og ta opp det dere skal ha, kara”, sa han. Så var det samme leksa hver gang etter at vi hadde betalt: “Nå må ikke dere si noe om detta til noen. Da blir det slutt på butikken min, og da får ikke dere kjøpt øl noenstann”. Vi sa ingenting. Sjøl fortalte jeg ikke mutter`n om dette før jeg hadde passert 40. Da hadde Kallemann vandra for lengst. 
På grendehuset delte vi det vi hadde fått tak i. Noen av gutta hadde vært i barskapet til far og knabba sprit. Det var ikke så mye som skulle til før det begynte å gå rundt. Jeg traska hjem utpå natta etter den første fotballfesten på grendehuset, full som en dupp. I Bekkadalen traff jeg æljen. Men det gikk bra det også. Mutter`n var ikke like begeistret for fotballfestene som jeg var. Det ble noen rimelig klare tilbakemeldinger da jeg kom hjem den natta. 
Et annet nytelsesmiddel som spredde seg blant gutta var snus. Det begynte mange av oss med på Dana cup i 89. På båten var det noen som hadde vært i taxfree-sjappa og kjøpt General. Snusen hadde sin virkning. Det snurra litt rundt i starten. Det var vel nikotinen som gjorde susen. Det var også et annet tobakksmerke som ble populært. Det het Hawken, og lukta som håndball-klister. Med snus og Oliver Twist i lomma ble man liksom litt tøffere. Vi kjøpte også noe som het prismaster. Det var en duppeditt som du stakk ned i snusasken, før du skyfla snusen inn under overleppa. Mutter`n fant min. Hun ble ikke så imponert over det heller. Fatter`n lente seg tilbake i stresslessen. Han snusa sjøl.
I infoskrivet om Dana Cup, skriver oppmannen følgende: “I likhet med fjorårets tur, så vil det bli nedlagt totalt forbud mot alkohol på turen”. Det var sikkert fornuftig, men litt spesielt at det måtte presiseres. Vi var tross alt bare 14-15 år gamle. 
Kim Sandli
Vi møtte noen gode motstandere. Den beste var kanskje Kim Sandli som spilte for Vind på Gjøvik. Vind var et lag vi alltid sleit med. De var gode. Kim var stjerna på laget, og kunne avgjøre kamper på egenhånd. Det hendte Finnsen satte frimerke på Kim uten at det hjalp noe særlig. Han hadde det meste. God teknikk, suverent rask og uhyggelig målfarlig. Jeg tror Vind-laget var blant de beste. De gikk til finalen i Dana-cup der de møtte Hajduk Split som hadde nedsabla oss tidligere i sluttspillet. Vind stod godt mot jugoslavene og tapte knepent. Vi trodde alle at Kim skulle nå langt. Men en lovende karriere ble tidlig ødelagt av skader.
Ved siden av Sandli, var nok Axel Kolle en av de beste jeg har møtt. Han spilte for Lyn som hadde et av Norges beste juniorlag. Kolle var en teknisk midtbaneelegant. Vi møtte dem i en innendørscup. Axel Kolle herjet. Han visste at han var bedre enn de fleste, og var ei oppblåst klyse. Det var ihvertfall det vi følte under og etter kampen. Allerede som 14-åring prøvespilte han for Sampdoria i Italia. Som senior spilte han i Eliteserien for Lyn og Stabæk.
Gjenforening
Etter juniortida, gikk mange hver til sitt. Noen begynte å studere, noen gikk ut i jobb. De beste på laget begynte å spille andre steder. I 2016 tok jeg og Jarle initiativ til å samle guttelaget fra Norway Cup i 1990. Det skjedde på Frøystad. Både Finnsen og Tor Åge var på plass. Jeg kom for seint og ble umiddelbart pålagt 12 pushups av Tor Åge. 
Det føltes som vi ikke hadde vært fra hverandre. Vi var som et kuslepp om våren. Intensiteten det første kvarteret var utrolig. Etter det ble det hoftefeste og fare for hjerteinfarkt hos flere. Dagen ble rundet av på kroa. Det var som det skulle være. Praten gikk løst, og det var mye mimring. Tage, som hadde sliti med blodpropp i leggen, var tilskuer under treninga, men tok regninga på kroa. 
I dagene som kom, var det nok flere som sleit med lyskestrekk og tunge lår. Vi var like dårlige til å tøye ut som før i tida.
I dag er Myra historie. Ny Riksveg 4 gjør at det er slutt på en epoke og et sted som har betydd så mye for så mange. I 2017 ble klubbhuset revet. X-antall dugnadstimer jevnet med jorda. Gressbanen kunne gitt beite til ku eller sau sånn den ser ut. Men ikke engang beitedyr slipper til. Her blir det nok myr og kratt til evig tid.

𝐋𝐮𝐧𝐧𝐞𝐫𝐠𝐮𝐭𝐭𝐚
av: Ole Gulbrand Rudsengen
Jeg har vært interessert i fotball så lenge jeg kan huske. Fotballen ble med åra en viktig plass for kameratskap, men også for mestringsfølelse og opplevelser. Jeg skal prøve å mimre litt.
Nordre Land
Morfar var fra Dokka og holdt med Nordre Land. Jeg grudde meg ekstra til møtene med dem. Morfar ble alltid så høy på pæra hvis Lunner tapte. I motsatt tilfelle, ble han sur og grinete når N. Land tapte. Jeg husker Nordre Land tapte 7-0 for Lunner på Myra. «Det er den dårligste kampen jeg har sett», sa morfar. Fatter, som var sånn passe fotballinteressert, mente at det hadde vært en god kamp. Det ble tross alt sju mål. Noe av det pinligste var å være med morfar på Dokka stadion. Han var en veldig verbal og høylydt supporter. Men i motsetning til alle andre som kjeftet på dommeren og motstanderlaget, gav morfar inn sitt eget lag. De stakkars spillerne på Nordre Land fikk alltid høre det når de slo en dårlig pasning eller brant en målsjanse. Man skal tukte de man elsker.
Det er mulig det var morfars store lidenskap for fotball som gjorde meg interessert. Pessimismen på vegne av eget lag har jeg også arvet. Ikke når jeg spilte selv, men når jeg følger United eller LSK. Jeg regner alltid med at det kommer til å gå dårlig.
Myra
Myra eller Lunner gressbane som var det offisielle navnet var vår hjemmebane. Her vokste jeg opp. Midt på ei slette med Riksveg 4 på ene sida og Vigga på andre sida, var det klemt inn en gressbane, en grusbane og et klubbhus. Da jeg var liten var det mye folk på hjemmekampene til Lunner. Hele grusbanen var full av biler, og de ivrigste supporterne var på plass med campingstolene sine i god tid før kampstart. Det gjaldt å sikre seg de beste plassene langs sidelinja. Sjøl var jeg mer opptatt av å samle tomflasker enn å se på A-laget. Jeg gikk runde på runde. Mange var greie og ga bort flasker. Jeg panta de i kiosken ved stadionklokka. Målet var å få kjøpt en liten potetgullpose med paprika. Det finnes ikke så små potetgullposer lenger. Men den gangen var en slik pose svære saker!
Myra var et godt sted å vokse opp. Jeg begynte som miniputt da jeg var 6-7 år gammel. Flere av gutta i klassen gikk også på fotballen, så vi ble godt kjent tidlig. Etterhvert ble vi tenåringer, og fotballen ble viktigere og viktigere. Vi knyttet et tett kameratskap, og etterhvert ble vi kjent med nye gutter som meldte overgang til oss fra andre klubber.
På ungdomsskolen begynte noen av gutta å få kjærester. Det ble en ny faktor å ta hensyn til som nok kunne prege spillet. Jenter begynte å dukke opp på hjemmekampene. Det spilte liten rolle for meg, for jeg var ingen damemagnet på ungdomsskolen. Det var andre på laget som hadde draget. Likevel var vi nok opptatt av å imponere jentene alle sammen. Man begynte å ta større sjanser i spillet. Venstrebacken begynte å trå på ball, bakre mann begynte å drible. Spissene ble mer ego. I garderoben ble det brukt mer hårgele enn dusjsåpe. Skal jeg være helt ærlig, så satte jeg nok inn flere sklitaklinger enn det som var strengt tatt nødvendig. Tviler på at det imponerte jentene, egentlig. Det ga i hvertfall ingen uttelling på kjærestefronten.
Jeg må si jeg misunner de som vokser opp i dag når det gjelder baneforhold. Myra var ei myr. Grusbanen var en diger vanndam. Om vinteren ble grusbanen isbane, og vi måtte kjøpe ispigger til fotballstøvlene. Grusbanen ble strødd og slodda når den var på sitt verste, uten at det utgjorde allverdens forskjell.
Det var nok med på å sørge for at knea ble ødelagte, og jeg la opp allerede som 18-åring. Jeg rakk å få en treningskamp med A-laget.
A-laget ja. Det var de vi så opp til. Der var det både gode og dårlige forbilder. Vår store helt var Stein. Han var teknisk, rask og målfarlig. Faktisk så god at han spilte for Lillestrøm en periode. Han scora mål på det nivået også. Lunnerfolk dro til Åråsen for å se vår egen helt spille. Stein kom imidlertid tilbake til Myra. Vi var glade for det. Mange av A-lagsspillerne var høye på pæra og brydde seg lite om oss smågutta. Stein var aldri sånn. Han kunne slå av en prat, komme med noen oppmuntrende ord og til og med se på oss trene. Flere av de andre på A-laget var mest opptatt av å skrike og banne. Jeg ble sånn sjøl. Klarte å dra på meg mange gule kort for kjefting på dommeren og ville revansjetaklinger. Jeg tilskriver mye av oppførselen oppveksten på Myra og tvilsomme forbilder på banen. Det hjalp heller ikke med tung gresspollenallergi (og et visst nedarvet temperament). Greit å ha noe å skylde på. Uansett var følelsen av en sklitakling ubeskrivelig, om man traff ballen eller ikke. Det begynte etterhvert å bli litt stas å dra på seg kort. Av og til vedda vi om hvem som skulle få kort før kamp. Vi ble nok bedre på mye fotballmessig, men jeg tør å hevde at selvdisiplinen og oppførselen kunne være et minus som innimellom preget oss i kamp.
På Myra var det noen ekstremt ivrige supportere. Både på banen og blant publikum var det få gudsens ord å høre. Sognepresten holdt seg nok klokelig unna Myra. Banning var stammespråket som bandt spillere og deler av fansen sammen. Jeg husker spesielt en kar som jeg ikke skal nevne navnet på her. Hvis jeg ikke var på kamp kunne jeg høre skrikinga hans helt opp i Saltsyredalen der jeg bodde. Han hatet motstanderlaget, selvfølgelig. Men mest av alt hatet han dommerne. De ble skjelt ut etter alle noter hver eneste gang. Pipeblåserne grudde seg nok til å dømme på Myra, for den sinteste tilskueren i norsk fotball var alltid på plass. En gang ble han til og med utvist! Dommeren nektet å sette i gang kampen igjen før vedkommende var ute av syne, helst forbi rådhuset. Det var litt av et opptrinn, og muligens lite oppbyggende for moralen til både hjemmelaget og den lille flaskepanteren.
I alle år hang det en fast gjeng med supportere rundt klubbhuset. Flere var tilårskomne karer som hadde spilt fotball sjøl i gamle dager. De fulgte også med på kamper i aldersbestemt fotball, og mente de oppdaget stortalenter rett som det var. Disse kara var viktig for miljøet rundt klubben. Øyvind, faren til Roy og Jarle, var en annen ildsjel. Begge sønnene spilte for Lunner, og Øyvind la ned flere timer på Myra enn hele foreldregruppa i klubben totalt. Uten Øyvind hadde det ikke vært noe klubbhus. Han bygde også en tribune, som ble kledd med utgåtte tribunestoler fra Åråsen. Stas!
Kjellsen
Klubbhuset var hjertet på Myra. Her samla vi oss før bortekamper, og her hang vi etter hjemmekamper og treninger. Trenere, oppmenn, spillere og foreldre hadde mange timer i brakka. Kjellsen var en av de ivrigste. Sammen med Finnsen og Tor Åge, var han trekløveret som holdt orden på oss. Han var faren til en av lagkameratene mine, og fast inventar på Myra. Kjellsen hadde kontroll på ballnett, og sjekka lufttrykket. Kjellsen fylte opp medisinkofferten og saftflaskene. Kjellsen hadde ofte ansvaret for ballhoven under kamp og trening. Rett som det var forsvant en ball ut i Vigga, og den måtte fanges med langskafta hov før den forsvant i retning Gran. Kjellsen var effektiv, og ikke en eneste ball gikk tapt når han var på saken. Selvfølgelig hente det at vi sparka ballen i elva på gjørs. Det likte Kjellsen dårlig. Å sparke ballen i elva kunne imidlertid være et godt taktisk grep for å hale ut tida. Leda vi 1-0 mot et godt lag, kom Vigga i spill. Vår 12. mann. Kjellsen brukte da gjerne litt lengre tid på å hove baller han også. Han var en del av laget.
Av og til moppa Kjellsen garderobene. Det var det han holdt på når han en gang kom inn på klubbhuset, litt stri i blikket. Jeg var den eneste som satt der akkurat da. «Det er mus i garderoben, Ole», sa Kjellsen. «Du må ta`n». Jeg hadde (og har) musefobi, men jeg måtte jo hjelpe Kjellsen. Jeg mistenker at han hadde den samme angsten for gnageren. Det var traumatisk for meg da jeg slo ihjel musa med en godt brukt piasavakost. Jeg tror imidlertid Kjellsen ble både lettet og imponert.
Johnny Walker
Garderobepraten forandra seg fra vi var små og til vi var 15-16 år. Ingen tvil om det. Det som skjer i garderoben skal bli der, heter det. Ikke alt som skjedde tåler dagens lys. Noe var imidlertid vanlig rutine. I dusjen etter kamp var det vanlig å pisse i dusjen. Ingen stussa over det. Dassen var uansett så ekkel, så det skulle mye til for å gå dit. Det var ikke like kult å bli pissa på, men det var en del av greia. The golden shower. Tigerbalsam og kuldespray på unevnelige kroppsdeler kunne man også risikere å bli utsatt for. Det var helvetes vondt, men skapte god stemning hos alle de andre gutta.
Johnny Walker ble etterhvert lei av maset om å låne bort såpe. Til slutt kjøpte han den største sjampoflaska noen av oss hadde sett. Johnny satte den midt på gulvet i garderoben. Værsågod, kara.
Johnny Walker ja. Egentlig het han Martin og bodde lengst oppi Nordre Oppdalen. Han var en farlig og uredd spiss som ofra seg i boksen. Johnny scoret med alle kroppsdeler. Det var sjelden noen praktmål, men ballen gikk ofte i nettet. Johnny Walker- navnet dukket opp i forbindelse med at Martin ikke møtte opp på Myra før avreise til bortekamp. Den gangen var det ikke mobiltelefon, så det var relativt vanskelig å få tak i folk. Det hadde vært fest på Badstua i Nordre Brandbu, og Martin hadde blitt observert der. En mulig årsak til fraværet, mente Tor Åge, og gjorde bussen klar til avreise. Vi hadde faktisk buss av og til. Jeg tror den ble hyra når vi hadde bortekamper lengst nord i Gudbrandsdalen. Det var vanskelig å få nok foreldre til å kjøre så langt. Vi stabla oss inn i bussen, og dro. Når vi kom til Jaren, oppdaga vi en pjusk kar som gikk grøftelangs. Det var Martin. Han hadde gått glipp av skyss hjem fra Badstua, og måtte gå den lange veien hjem til Nordre Oppdalen. Vi plukka han opp. Heldigvis var det noen av gutta som tok fotballen så alvorlig at de hadde to par fotballsko. Et par med faste knotter, og et par med skruknotter. Martin fikk låne sko, og måtte gjøre seg klar til kamp, noe sjaber etter nattas hendelser på Badstua. Etter dette, fikk han tilnavnet Johnny Walker. Tror det var Stig som stod bak det. Han døpte også en av de tregeste på laget “Sugarcane”. Sugarcane var tidenes raskeste varmblodshest…
Å kjøre buss var kult. Det var ikke det samme å kjøre bil. Det vil si, fikk du sitte på med Tor Åge, kunne det bli spennende. Du var ihvertfall sikra å komme først tilbake til Myra etter bortekamp. Tor Åge var politimann, og ga gass over Lygna!
Finnsen
Finn ble treneren vår da vi ble 14 år gamle. Han var mattelærer på ungdomsskolen, så vi kjente han fra før. Dessuten trente han oss i fotball valgfag på LUS. Finnsen var kjent som en god trener, og vi var heldige som fikk lære av han. Finnsen ble vår Nils Arne Eggen, med det samme engasjementet, men med et noe roligere temperament. Det vil si, vi fikk sjelden kjeft, men Finnsen var veldig verbal under kampene. Vi hadde stor respekt for han, og vi fikk snart framgang. Sammen med Finnsen og Tor Åge som oppmann, dro vi til Dana cup i Fredrikshavn i juli 1989. Der bodde vi på Bangsbostrand skole og lå på gulvet i klasserom med sovepose og liggeunderlag. Alle måltider var inkludert i pakka. Kjellsen hadde forhandla fram en grei deal. Førstelaget spilte mot TSV Rot Weiss Niebuell fra Vest Tyskland, Orkdal IL og Nyvångs GIF fra Sverige. Andrelaget møtte TSV Peizhausen 1902 fra Vest Tyskland, Skara IF fra Sverige og Emblem fra Norge. Under en av kampene til andrelaget, gikk Royern sur. Dårlig kondis kombinert med baklengsmål gjorde lunta kort. Royern satte inn ei skikkelig grisetakling, og det gule kortet var soleklart. Dommeren kom løpende og var særdeles myndig. Royern satt på kne og enset ikke pipeblåseren. Etter en kontant beskjed om å reise seg opp, skrek Royern “Jeg knyter skoa mine, for faen”! Det gule kortet ble forvandla til rødt. Vi som så på lo høyt. Royern steg i kurs.
Vi nådde langt i turneringa, men røyk ut for Hajduk Split fra Jugoslavia. Hajduk var dritgode. Tror det endte 8-0. De vant senere hele greia. Vi tok lagbilde sammen med dem etter kampen, og Finnsen ble stående og prate med trenere og støtteapparat.
Etter noen uker hadde vi spillermøte på Myra. Finnsen hadde et ess i ermet. Han hadde fått en VHS-kassett fra Hajduk Split, der laget viste ulike tekniske øvelser. Men den humpete matta på Myra og på Frøystad gjorde ingen av oss til noen tekniske fantomer. Det var imidlertid spennende å se hvordan et så godt lag trente. Etterhvert innså nok Finnsen at vi måtte satse på å bli best i noe annet enn slepen ballbehandling.
Vi ble pålagt egentrening. All egentrening skulle loggføres og leveres inn til Finnsen og Tor Åge. Et ledd i egentreninga var treningskort på helsestudioet Helges Gym på Lunner-tunet. Vi skulle pushe vekter. Før sesongen 1989-90 forhandla Kjellsen fram en deal for gutte- og juniorlaget på 600 spenn pr. halvår, med mulighet for å dele det opp i avbetalinger på 200 kroner. Jeg husker at vi viste fram treningskortet fra Helges Gym innimellom, og antall økter ble notert.
Løpetrening var også en viktig ingrediens. Det var nok her de fleste sluntra mest unna. Sjøl likte jeg å løpe. Jeg holdt på med langrenn og friidrett, så løping var jeg relativt god på. Best uten ball, ingen tvil om det. Vi hadde også fellestreninger der løping var i fokus. Jeg husker godt at vi jogga rolig opp til Heimly. Derfra var det kondisjonsdrag opp til kjørka. Finnsen og Tor Åge kjørte bil, og tok tida på hver enkelt av oss. Så gikk vi ned til Kjevlingen før det var full guffe opp igjen til kjørka. Til slutt jogga vi ned Lunnerkollen, forbi Liæker og tilbake til Myra. Flere av gutta hata dette. Spesielt Royern, som ofte skulka treninga når det var kondistrening. Finnsen satte opp oversikter over egentrening og løpsresultater på klubbhuset. Den tredje ingrediensen i egentreninga var teknisk trening. Selv om vi aldri ble Hajduk Split, var gutta rimelig gode på å følge opp den tekniske treninga. Vi likte å spille ball. Vektløfting og gamping var nok et nødvendig onde som mange skofta.
Finnsen var opptatt av taktikk og kjørte formasjonstreninger. Sideforskyvning og linja bak ble drilla. På et spillermøte fikk vi oversikt over hva de ulike posisjonene på banen innebar, og hvilke forventninger som ble stilt til oss. Flo-pasningen var egentlig min greie. Jeg spilte høyreback, og jobben var å vri spillet over mot Tore på venstrevingen. Jeg var så lojal mot denne taktikken at Kai spurte om jeg for en gangs skyld kunne vurdere å slå en kortpasning til midtbanespillerne.
Å rydde unna i forsvaret var viktig. Bakerst stod Ivar, som ga oss det glatte lag hvis vi ikke gjorde jobben. Han var yngst på laget, men desidert størst i kjeften. Han hadde de fleste egenskaper som en keeper trengte. Det skulle vise seg at Ivar nådde lengst av oss. Han spilte flere kamper i eliteserien. Ifølge Wikipedia spilte Ivar for Vålerenga, Lillestrøm, Brann, Rosenborg og Hamkam her hjemme. Han ble også utenlandsproff i Katowice i Polen og Walsall i England. Imponerende! Noen av de andre gutta hadde også kamper i 1. og 2. divisjon.
Norway cup
Gjennom det nye treningsregimet og generelt mer seriøsitet, begynte vi å få framgang. Som juniorer endte vi et år på 2. plass i 1. divisjon for Indre Østland fotballkrets. Vi hadde også scoringsrekorden i Norway Cup i 1989 med 20 - 0 over Nesøya. Det ble 3 seire i gruppespillet, med 31 - 0 i målforskjell.
Finnsen var alltid på hugget under kampene. Det haglet med instruksjoner og oppmuntrende ord: ”Spill ballen. Ny mann i ballpress. Fin kule! Slå ballen tidlig i bakrom, gutta. Herlig scoring, Frode!”.
I 1991 møtte vi Vålerenga på Ekebergsletta. Det var en stor opplevelse med VIF-Klanen og Anders Krystad som anfører på sidelinja. Kampen gikk på TV-banen, så det var tett med folk. “Pass på Høggern”, skreik Krystad, med henvisning til en av gutta våre som hadde sveis som Arnulf Paulsen. Vi gjorde en hederlig innsats, med 1-3 tap mot et Vålerenga lag som hadde finaleambisjoner. Vi gikk likevel videre til sluttspillet, der vi møtte Candido de Souza fra Brasil i 64-dels finalen. Det endte med 0 - 4 tap mot tekniske brasilianere.
Dugnad
Økonomien i klubben var da, som nå, basert på inntekter fra dugnader. En dugnad vi tjente godt på var en flyttejobb for et firma i Oslo. Kontormøbler skulle ut, og gutta stilte opp. Vi kom over ei kopieringsmaskin som vi fikk det artig med. Rumper og tissefanter ble kopiert og hengt opp rundt omkring før vi dro. Tror ikke verken Kjellsen eller Finnsen oppdaga det.
Hver vår var vi loddselgere. Vi fikk en bunke lodd hver som vi måtte selge til inntekt for klubben. Det måtte til, men det var noe dritt å fly rundt i nabolaget for å prøve å bli kvitt lodda. Kjellsen aksepterte ikke at vi leverte tilbake usolgte lodd. I førjulstida skulle vi selge Lunner ILs kalender. Vi fikk kanskje solgt noen. Jeg husker også at vi en vår var steinpellere på jordet til Døhlen. Det var nesten bedre å selge lodd. En annen fast tradisjon var å rydde søppel langs veiene før 17. mai. Det var en drittjobb, men en av gutta fant noen pornoblader, så det økte motivasjonen betraktelig. Kunne man være så heldig å finne flere?
Treningssamling
I april 1990 dro vi på treningssamling i Grimstad. Husker jeg satt på med Svein Haakenstad. Han spilte den samme Øystein Sunde kassetten om og om igjen. Det ble en lang tur. Vi overnatta på klubbhuset til Jerv, og hadde to treningsøkter om dagen. Det var hard trening, og jeg gikk konstant sulten. Kjellsen, Finnsen og Tor Åge hadde lagt ned totalforbud om å snike seg ut på byen om natta. Konsekvensen ville bli hjemsendelse. Jeg husker at jeg våkna utpå natta. Sulten gnog. Jeg lista meg inn på kjøkkenet og åpna brødboks og kjøleskap. Det var en mattyv til med, men jeg husker ikke hvem det var. Lagledelsen hørte nok lyder, og var kjapt oppe for å gi reprimande til nattefugler som prøvde å liste seg inn etter ei natt på byen. Det ble nok en nedtur da de oppdaget unge og syltynne Rudsengen med 10 ferdigsmurte brødskiver på tallerken. Det kom noen joviale meldinger i lang tid framover pga dette.
Fotballfest
Når vi bikka 16, ble vi invitert på fotballfest på grendehuset i Søndre Oppdalen. Det sies at man skal gi unga alkohol så idretten ikke tar dem. I Lunner var det mer “gi unga fotballen og alkoholen attpå”. Det er vel å dra det litt langt, men jeg tror de fleste av oss fikk smake alkohol for første gang i forbindelse med fotballfester. Ovenfor grendehuset lå butikken til Kallemann. Han var åpen 24/7. Han var heller ikke så nøye med aldersgrense. Alle som hadde penger fikk kjøpt. Vi banka på hovedhuset, og Kallemann kom ut i tøfler og med lommelykt. Vi gikk inn bakdøra til butikken. Midt i lokalet var det en kjellerlem. Der hadde Kallemann øllager. “Dere får gå ned i kjeller`n og ta opp det dere skal ha, kara”, sa han. Så var det samme leksa hver gang etter at vi hadde betalt: “Nå må ikke dere si noe om detta til noen. Da blir det slutt på butikken min, og da får ikke dere kjøpt øl noenstann”. Vi sa ingenting. Sjøl fortalte jeg ikke mutter`n om dette før jeg hadde passert 40. Da hadde Kallemann vandra for lengst.
På grendehuset delte vi det vi hadde fått tak i. Noen av gutta hadde vært i barskapet til far og knabba sprit. Det var ikke så mye som skulle til før det begynte å gå rundt. Jeg traska hjem utpå natta etter den første fotballfesten på grendehuset, full som en dupp. I Bekkadalen traff jeg æljen. Men det gikk bra det også. Mutter`n var ikke like begeistret for fotballfestene som jeg var. Det ble noen rimelig klare tilbakemeldinger da jeg kom hjem den natta.
Et annet nytelsesmiddel som spredde seg blant gutta var snus. Det begynte mange av oss med på Dana cup i 89. På båten var det noen som hadde vært i taxfree-sjappa og kjøpt General. Snusen hadde sin virkning. Det snurra litt rundt i starten. Det var vel nikotinen som gjorde susen. Det var også et annet tobakksmerke som ble populært. Det het Hawken, og lukta som håndball-klister. Med snus og Oliver Twist i lomma ble man liksom litt tøffere. Vi kjøpte også noe som het prismaster. Det var en duppeditt som du stakk ned i snusasken, før du skyfla snusen inn under overleppa. Mutter`n fant min. Hun ble ikke så imponert over det heller. Fatter`n lente seg tilbake i stresslessen. Han snusa sjøl.
I infoskrivet om Dana Cup, skriver oppmannen følgende: “I likhet med fjorårets tur, så vil det bli nedlagt totalt forbud mot alkohol på turen”. Det var sikkert fornuftig, men litt spesielt at det måtte presiseres. Vi var tross alt bare 14-15 år gamle.
Kim Sandli
Vi møtte noen gode motstandere. Den beste var kanskje Kim Sandli som spilte for Vind på Gjøvik. Vind var et lag vi alltid sleit med. De var gode. Kim var stjerna på laget, og kunne avgjøre kamper på egenhånd. Det hendte Finnsen satte frimerke på Kim uten at det hjalp noe særlig. Han hadde det meste. God teknikk, suverent rask og uhyggelig målfarlig. Jeg tror Vind-laget var blant de beste. De gikk til finalen i Dana-cup der de møtte Hajduk Split som hadde nedsabla oss tidligere i sluttspillet. Vind stod godt mot jugoslavene og tapte knepent. Vi trodde alle at Kim skulle nå langt. Men en lovende karriere ble tidlig ødelagt av skader.
Ved siden av Sandli, var nok Axel Kolle en av de beste jeg har møtt. Han spilte for Lyn som hadde et av Norges beste juniorlag. Kolle var en teknisk midtbaneelegant. Vi møtte dem i en innendørscup. Axel Kolle herjet. Han visste at han var bedre enn de fleste, og var ei oppblåst klyse. Det var ihvertfall det vi følte under og etter kampen. Allerede som 14-åring prøvespilte han for Sampdoria i Italia. Som senior spilte han i Eliteserien for Lyn og Stabæk.
Gjenforening
Etter juniortida, gikk mange hver til sitt. Noen begynte å studere, noen gikk ut i jobb. De beste på laget begynte å spille andre steder. I 2016 tok jeg og Jarle initiativ til å samle guttelaget fra Norway Cup i 1990. Det skjedde på Frøystad. Både Finnsen og Tor Åge var på plass. Jeg kom for seint og ble umiddelbart pålagt 12 pushups av Tor Åge.
Det føltes som vi ikke hadde vært fra hverandre. Vi var som et kuslepp om våren. Intensiteten det første kvarteret var utrolig. Etter det ble det hoftefeste og fare for hjerteinfarkt hos flere. Dagen ble rundet av på kroa. Det var som det skulle være. Praten gikk løst, og det var mye mimring. Tage, som hadde sliti med blodpropp i leggen, var tilskuer under treninga, men tok regninga på kroa.
I dagene som kom, var det nok flere som sleit med lyskestrekk og tunge lår. Vi var like dårlige til å tøye ut som før i tida.
I dag er Myra historie. Ny Riksveg 4 gjør at det er slutt på en epoke og et sted som har betydd så mye for så mange. I 2017 ble klubbhuset revet. X-antall dugnadstimer jevnet med jorda. Gressbanen kunne gitt beite til ku eller sau sånn den ser ut. Men ikke engang beitedyr slipper til. Her blir det nok myr og kratt til evig tid.
... Se merSe mindre

1 uke siden
𝐊𝐥𝐨𝐩𝐩𝐚 𝐁𝐊 - 𝐞𝐧 𝐝𝐞𝐥 𝐚𝐯 𝐇𝐚𝐝𝐞𝐥𝐚𝐧𝐝𝐬 𝐟𝐨𝐭𝐛𝐚𝐥𝐥𝐡𝐢𝐬𝐭𝐨𝐫𝐢𝐞
Skrevet av: Ole Gulbrand Rudsengen 

Noen år etter at jeg hadde lagt opp, ble jeg med i Kloppa BK for moro skyld. Det reiv fortsatt i kneet hver gang jeg prøvde å dra til, men gleden over å spille og juge sammen med andre trumfa smertene. Kloppa Ballklubb ble stifta på Harestua i 1988 av en gjeng karer som var noen år eldre enn meg. Det var en tett sammensveisa gjeng, men det var lett å komme ny inn i miljøet. Kloppa dro også i gang festivalen Kloppstock sammen med Hadeland Rockeklubb, men det er en annen historie.
Kloppa spilte i laveste divisjon, og styrte hvert år stødig mot sisteplassen på tabellen. Vi ble kåra til Norges dårligste fotballag. Men vi hadde det fryktelig moro. Vi møttes for å spille litt fotball, uten at noen stilte krav og forventninger i forhold til prestasjon. Humor prega denne gjengen. Alle draktene hadde navn på ryggen. Som den desidert tynneste, fikk jeg drakt som det stod “Hamburger” på.

Vi hadde en rekke innøvde varianter, som vi hadde det moro med. Den mest elegante var kanskje ringfinta. Ved avspark samla alle gutta inkludert keeper seg i ring rundt ballen. Avsparket ble tatt, og vi bevegde oss sakte men sikkert framover på banen. Motstanderne ble forbanna og dommeren ble forvirret. Av og til ble vi avblåst og fikk frispark i mot for usportslig opptreden. Men oftest klarte en illsint motspiller å trenge inn i ringen og ødela hele finta. Jeg husker vi kom helt inn i 5 meteren til Kolbu en gang. Det var stas.

Vi hadde også en fiffig frisparkvariant. Fikk vi et frispark i farlig posisjon, skulle alle stille seg i rekke og hoppe over ballen. Sistemann skulle skyte. Selvfølgelig var det alltid en eller annen talentløs gjøk som subba borti ballen og ødela alt. Da var frisparket tatt, og vi ble kontra i senk.

Det største tapet jeg var med på var på Gran. Vi møtte Gran 2 og tapte 35 - 0. Offsidefella glapp gang på gang. Det var vanlig drill hver gang det kom et gjennomspill og stoppe opp og rope “offside”! Ingen orka å ta tunge returløp. Tormod prøvde imidlertid av og til å holde ei linje i backfireren, men det var alltid noen som oppheva offsiden.

Jeg husker en kamp på en våt gressbane på Harestua. Vi spilte mot et lag fra Toten. Tormod var som vanlig midtstopper, og på denne tida var Tormod diger! Tormod hadde tatt ut relativt god dybde, og opphevet sin egen offsidefelle i det et stankelbein av en totning gikk på løp ute på vingen. Det var tidenes sklitaklingsføre. Tida stod liksom stille på Harestua stadion i det publikum og medspillere begynte å messe: “Skli Tormod, skli Tormod”. Tormod sklei. Til gangs. En stk tynn og lang totning klappa sammen som en rifleskutt giraff. Det var litt av en prestasjon og Tormod fikk rødt kort og man of the match-prisen.

I 0-35 kampen på Gran, ble keeper Roar drittlei av alle baklengsmåla. Han kasta keeperhanskene og erklærte at han ikke gadd å stå mer. Roar spilte spiss resten av kampen. Tipper vi droppa å sette noen i mål og kjørte videre med en offensiv formasjon resten av kampen. I 1991 endte Kloppa opp med 16 - 188 i målforskjell.

Kloppagutta satte pris på andre ting ved fotballspillet enn de fleste andre. Hvis noen skøyt ballen høyt opp i lufta, ble det ropt “høyde”, og alle stoppet opp og applauderte mens ballen var på vei ned igjen. Ekstra jubel fra lagkameratene fikk du hvis du klarte “høyde på høyde”, altså skyte ballen høyt opp i lufta to ganger på rad. Du var dritgod hvis du klarte høyde på høyde.

Like imponerende var det å skyte hardt. En “druser” var en imponerende prestasjon som lagkameratene verdsatte, uansett hvor ballen havna. En meget krevende øvelse var saltoinnkastet. Når det ble lagt opp til saltoinnkast, måtte samtlige spillere stupe kråke i det kastet ble tatt. Ikke alle hadde fysiske forutsetninger for å gjennomføre et så krevende moment.

Det må til slutt legges til at Kloppa ikke bare var fjas og tull. Vi vant faktisk noen kamper også. Men treneren måtte være obs. For mange seiere kunne medføre sparken! Det var riktignok ikke altfor populært. Treneren risikerte å få sparken! Som mange veit arrangerte Kloppa BK Kloppstockfestivalen 15 år på rad! De første åra sammen med Hadeland Rockeklubb. Vi hadde en MOT rasisme kampanje, lagde ishockeybane ved gamleskolen og ga ut to egne låter. Men framfor alt var det humøret og kameratskapet som var det viktigste for meg. Som ung og ny fra Lunner, var dette et inkluderende miljø. Selv om jeg ikke var med lenge, kommer jeg til å huske tida i Kloppa til tenna har detti ut og siklet renner nedover halsen. Skli Tormod!

𝐊𝐥𝐨𝐩𝐩𝐚 𝐁𝐊 - 𝐞𝐧 𝐝𝐞𝐥 𝐚𝐯 𝐇𝐚𝐝𝐞𝐥𝐚𝐧𝐝𝐬 𝐟𝐨𝐭𝐛𝐚𝐥𝐥𝐡𝐢𝐬𝐭𝐨𝐫𝐢𝐞
Skrevet av: Ole Gulbrand Rudsengen

Noen år etter at jeg hadde lagt opp, ble jeg med i Kloppa BK for moro skyld. Det reiv fortsatt i kneet hver gang jeg prøvde å dra til, men gleden over å spille og juge sammen med andre trumfa smertene. Kloppa Ballklubb ble stifta på Harestua i 1988 av en gjeng karer som var noen år eldre enn meg. Det var en tett sammensveisa gjeng, men det var lett å komme ny inn i miljøet. Kloppa dro også i gang festivalen Kloppstock sammen med Hadeland Rockeklubb, men det er en annen historie.
Kloppa spilte i laveste divisjon, og styrte hvert år stødig mot sisteplassen på tabellen. Vi ble kåra til Norges dårligste fotballag. Men vi hadde det fryktelig moro. Vi møttes for å spille litt fotball, uten at noen stilte krav og forventninger i forhold til prestasjon. Humor prega denne gjengen. Alle draktene hadde navn på ryggen. Som den desidert tynneste, fikk jeg drakt som det stod “Hamburger” på.

Vi hadde en rekke innøvde varianter, som vi hadde det moro med. Den mest elegante var kanskje ringfinta. Ved avspark samla alle gutta inkludert keeper seg i ring rundt ballen. Avsparket ble tatt, og vi bevegde oss sakte men sikkert framover på banen. Motstanderne ble forbanna og dommeren ble forvirret. Av og til ble vi avblåst og fikk frispark i mot for usportslig opptreden. Men oftest klarte en illsint motspiller å trenge inn i ringen og ødela hele finta. Jeg husker vi kom helt inn i 5 meteren til Kolbu en gang. Det var stas.

Vi hadde også en fiffig frisparkvariant. Fikk vi et frispark i farlig posisjon, skulle alle stille seg i rekke og hoppe over ballen. Sistemann skulle skyte. Selvfølgelig var det alltid en eller annen talentløs gjøk som subba borti ballen og ødela alt. Da var frisparket tatt, og vi ble kontra i senk.

Det største tapet jeg var med på var på Gran. Vi møtte Gran 2 og tapte 35 - 0. Offsidefella glapp gang på gang. Det var vanlig drill hver gang det kom et gjennomspill og stoppe opp og rope “offside”! Ingen orka å ta tunge returløp. Tormod prøvde imidlertid av og til å holde ei linje i backfireren, men det var alltid noen som oppheva offsiden.

Jeg husker en kamp på en våt gressbane på Harestua. Vi spilte mot et lag fra Toten. Tormod var som vanlig midtstopper, og på denne tida var Tormod diger! Tormod hadde tatt ut relativt god dybde, og opphevet sin egen offsidefelle i det et stankelbein av en totning gikk på løp ute på vingen. Det var tidenes sklitaklingsføre. Tida stod liksom stille på Harestua stadion i det publikum og medspillere begynte å messe: “Skli Tormod, skli Tormod”. Tormod sklei. Til gangs. En stk tynn og lang totning klappa sammen som en rifleskutt giraff. Det var litt av en prestasjon og Tormod fikk rødt kort og man of the match-prisen.

I 0-35 kampen på Gran, ble keeper Roar drittlei av alle baklengsmåla. Han kasta keeperhanskene og erklærte at han ikke gadd å stå mer. Roar spilte spiss resten av kampen. Tipper vi droppa å sette noen i mål og kjørte videre med en offensiv formasjon resten av kampen. I 1991 endte Kloppa opp med 16 - 188 i målforskjell.

Kloppagutta satte pris på andre ting ved fotballspillet enn de fleste andre. Hvis noen skøyt ballen høyt opp i lufta, ble det ropt “høyde”, og alle stoppet opp og applauderte mens ballen var på vei ned igjen. Ekstra jubel fra lagkameratene fikk du hvis du klarte “høyde på høyde”, altså skyte ballen høyt opp i lufta to ganger på rad. Du var dritgod hvis du klarte høyde på høyde.

Like imponerende var det å skyte hardt. En “druser” var en imponerende prestasjon som lagkameratene verdsatte, uansett hvor ballen havna. En meget krevende øvelse var saltoinnkastet. Når det ble lagt opp til saltoinnkast, måtte samtlige spillere stupe kråke i det kastet ble tatt. Ikke alle hadde fysiske forutsetninger for å gjennomføre et så krevende moment.

Det må til slutt legges til at Kloppa ikke bare var fjas og tull. Vi vant faktisk noen kamper også. Men treneren måtte være obs. For mange seiere kunne medføre sparken! Det var riktignok ikke altfor populært. Treneren risikerte å få sparken! Som mange veit arrangerte Kloppa BK Kloppstockfestivalen 15 år på rad! De første åra sammen med Hadeland Rockeklubb. Vi hadde en MOT rasisme kampanje, lagde ishockeybane ved gamleskolen og ga ut to egne låter. Men framfor alt var det humøret og kameratskapet som var det viktigste for meg. Som ung og ny fra Lunner, var dette et inkluderende miljø. Selv om jeg ikke var med lenge, kommer jeg til å huske tida i Kloppa til tenna har detti ut og siklet renner nedover halsen. Skli Tormod!
... Se merSe mindre

3 uker siden
𝐒𝐞 𝐡𝐞𝐥𝐥𝐞𝐫 𝐟𝐫𝐞𝐦𝐨𝐯𝐞𝐫
I den senere tid har det versert mange historier frem og tilbake rundt saken om åpningen av breddefotballen. Siste steg i saken er sivil ulydighet blant noen av breddeklubbene. Der tror jeg Breddefotballen gjør seg selv en bjørnetjeneste.
Skal de få tyngde i sitt håp om åpning, er sivil ulydighet et stort skritt i feil retning i forhold til troverdighet.
Saker om uklare meldinger fra regjerning og FHI har også kommet frem, noe som jeg mener er ganske naturlig da de ikke kan forutsi eksakt smittesituasjonen langt frem i tid. .Det blir på lik linje som å melde været for hele sommeren. 
Hva vet man? Trolig åpning for trening rett før sommerferien. Forhåpentlig mulighet for kamper deretter. Dermed bør saken være ganske klar. Legg opp løpet om seriestart i August, og dermed enkel serie. Flere av de som spiller på nivået fra 4. divisjon og nedover har ikke mulighet til å spille to kamper i uka. Enkel serie er gjennomførbart. For 4. divisjon (evt. 3. divisjon kvinner) kan det vurderes et sluttspill etter halv serie er gjennomført, for å avklare evt opprykk eller nedrykk. 
Velger kretsen denne løsningen er det forutsigbart, lagene får mulighet til å legge en plan for sesongoppkjøring, og ikke minst vi fotballnerder har noe å se frem mot i stedet for sutring over hva vi ikke får lov til.

𝐒𝐞 𝐡𝐞𝐥𝐥𝐞𝐫 𝐟𝐫𝐞𝐦𝐨𝐯𝐞𝐫
I den senere tid har det versert mange historier frem og tilbake rundt saken om åpningen av breddefotballen. Siste steg i saken er sivil ulydighet blant noen av breddeklubbene. Der tror jeg Breddefotballen gjør seg selv en bjørnetjeneste.
Skal de få tyngde i sitt håp om åpning, er sivil ulydighet et stort skritt i feil retning i forhold til troverdighet.
Saker om uklare meldinger fra regjerning og FHI har også kommet frem, noe som jeg mener er ganske naturlig da de ikke kan forutsi eksakt smittesituasjonen langt frem i tid. .Det blir på lik linje som å melde været for hele sommeren.
Hva vet man? Trolig åpning for trening rett før sommerferien. Forhåpentlig mulighet for kamper deretter. Dermed bør saken være ganske klar. Legg opp løpet om seriestart i August, og dermed enkel serie. Flere av de som spiller på nivået fra 4. divisjon og nedover har ikke mulighet til å spille to kamper i uka. Enkel serie er gjennomførbart. For 4. divisjon (evt. 3. divisjon kvinner) kan det vurderes et sluttspill etter halv serie er gjennomført, for å avklare evt opprykk eller nedrykk.
Velger kretsen denne løsningen er det forutsigbart, lagene får mulighet til å legge en plan for sesongoppkjøring, og ikke minst vi fotballnerder har noe å se frem mot i stedet for sutring over hva vi ikke får lov til.
... Se merSe mindre

3 uker siden

𝗚𝗿𝗮𝘁𝘂𝗹𝗲𝗿𝗲𝗿 𝗺𝗲𝗱 𝗱𝗮𝗴𝗲𝗻
Ønsker dere alle fotballgale der ute en fantastisk dag. Gratulerer med dagen alle sammen
... Se merSe mindre

1 måned siden
𝗦𝘁𝗮𝗿𝘁𝗲𝗿 𝗼𝗽𝗽 𝗶𝗴𝗷𝗲𝗻 𝘁𝗿𝗲𝗻𝗶𝗻𝗴
Endelig begynner noe som smått å gå tilbake til normalen, og Harestua A-lag - offentlig side har i dag gjennomført trening for sitt lag. Neste trening opplyses at blir tirsdag 18. Mai, og målet er å gjennomføre trening to ganger i uken fremover. Med andre ord er det håp med å få lokalfotballen igang igjen.

𝗦𝘁𝗮𝗿𝘁𝗲𝗿 𝗼𝗽𝗽 𝗶𝗴𝗷𝗲𝗻 𝘁𝗿𝗲𝗻𝗶𝗻𝗴
Endelig begynner noe som smått å gå tilbake til normalen, og Harestua A-lag - offentlig side har i dag gjennomført trening for sitt lag. Neste trening opplyses at blir tirsdag 18. Mai, og målet er å gjennomføre trening to ganger i uken fremover. Med andre ord er det håp med å få lokalfotballen igang igjen.
... Se merSe mindre

1 måned siden
𝗞𝘃𝗶𝗻𝗻𝗲𝗱𝗼𝗺𝗶𝗻𝗲𝗿𝘁 𝘀𝘁𝘆𝗿𝗲
Lunner FK har definitivt tatt kvinnene på alvor i fotballklubben. Hele fem av totalt av ni i styret er kvinner. Sammensettingen innbefatter at både leder og nestleder er av det kvinnelige kjønn foran kommende sesong.
Styret i klubben består av leder Eva Edvardsen, nestleder Ane Hennie, Sportslig leder Kenneth Rønningen, Materialforvalter Hans Johan Strømnes, Banefordeler Leif Hennie, Kioskansvarlig Connie Mikkelsen, Sponsor- og økonomiansvarlig Arild Vestengen, sekretær Sissel Fjeldstad og anleggsleder Lars Haakenstad.

𝗞𝘃𝗶𝗻𝗻𝗲𝗱𝗼𝗺𝗶𝗻𝗲𝗿𝘁 𝘀𝘁𝘆𝗿𝗲
Lunner FK har definitivt tatt kvinnene på alvor i fotballklubben. Hele fem av totalt av ni i styret er kvinner. Sammensettingen innbefatter at både leder og nestleder er av det kvinnelige kjønn foran kommende sesong.
Styret i klubben består av leder Eva Edvardsen, nestleder Ane Hennie, Sportslig leder Kenneth Rønninge, Materialforvalter Hans Johan Strømne, Banefordeler Leif Hennie, Kioskansvarlig Connie Mikkelsen, Sponsor- og økonomiansvarlig Arild Vestengen, sekretær Sissel Fjeldstad og anleggsleder Lars Haakenstad.
... Se merSe mindre

1 måned siden
𝗨𝘁𝗲𝗻𝗹𝗮𝗻𝗱𝘀𝗽𝗿𝗼𝗳𝗳 𝗸𝗹𝗮𝗿 𝗳𝗼𝗿 𝟳. 𝗱𝗶𝘃𝗶𝘀𝗷𝗼𝗻?
Laveste nivå i Buskerud kan bli en attraksjon rikere, hvis ryktene på Jevnaker sine sider holder vann. Erik Bjørnstad Hagen, også kjent som Panzer, skal visstnok ryktes å gjøre comeback på 2. laget til JIF. I såfall er det bare å øke forsikringspremien for avdelingens spisser inneværende sesong. 
45-åringen har en rikholdig karriere bak seg, med spill i Strømsgodset Toppfotball og Vålerenga Fotball Elite i Norge, samt proffkarriere i både Zenit Football Club og Wigan Athletic i utlandet. Hagen endte med 28 landskamper for Norge i sin karriere.

𝗨𝘁𝗲𝗻𝗹𝗮𝗻𝗱𝘀𝗽𝗿𝗼𝗳𝗳 𝗸𝗹𝗮𝗿 𝗳𝗼𝗿 𝟳. 𝗱𝗶𝘃𝗶𝘀𝗷𝗼𝗻?
Laveste nivå i Buskerud kan bli en attraksjon rikere, hvis ryktene på Jevnaker sine sider holder vann. Erik Bjørnstad Hagen, også kjent som "Panzer", skal visstnok ryktes å gjøre comeback på 2. laget til JIF. I såfall er det bare å øke forsikringspremien for avdelingens spisser inneværende sesong.
45-åringen har en rikholdig karriere bak seg, med spill i Strømsgodset Toppfotball og Vålerenga Fotball Elite i Norge, samt proffkarriere i både Zenit Football Club og Wigan Athletic i utlandet. Hagen endte med 28 landskamper for Norge i sin karriere.
... Se merSe mindre

2 måneder siden
Last mer